Lydtrykk

Det menneskelige øret er et meget følsomt instrument for lyd. Det vi i hjernen vår registrerer som lyd er faktisk lufttrykkvariasjoner mot trommehinnen. Til daglig kaller vi slike lydtrykkvariasjoner for lydsvingninger. Kraftige svingninger oppfattes som sterk lyd, mens de små gir oss fornemmelsen av svak lyd.

 

Frekvens

Hurtige svingninger oppfatter man som lys tone (diskant). Langsomme gir dyp lyd (bass).

 

Desibel og lydtrykknivå

For oss som arbeider med lyd og lydmiljøer, er begrepet desibel (dB) like alminnelig som man i dagliglivet bruker prosent for å beskrive et størrelsesforhold. I lydsammenheng viser desibel (dB) forholdet mellom to størrelser (lydtrykk).

Forholdet mellom det svakeste lydtrykk vi kan oppfatte og et så høyt at det gir oss smerte, er 1: 1 000 000. Dersom den loddrette aksen i illustrasjonen nedenfor skulle vise alle heltall mellom 1 og én million, skjønner vi at presentasjonen ville bli høyst meningsløs. Små lydtrykkvariasjoner ville ikke kunne skjelnes. Vi ville derfor slett ikke få et fornuftig bilde av hvordan vi (øret) oppfatter variasjoner i lydstyrke når lydtrykket varierer.

Illustrasjonen under (Fig. 1) gir mening ved at forholdet 1:1 000 000 uttrykkes på logaritmisk form. Vi får nå en logaritmisk skala, kjent som desibelskalaen (dB). De verdiene vises i denne skalaen som lydtrykknivå.

 

Lydnivå

Øret oppfatter ikke lyd som like sterk gjennom det hørbare frekvensområdet. Det har å gjøre med ørets fysiologi m.m.

Lydtrykknivåmålere vil for sin del vise at lydtrykket er like stort over samme område, mens en lydnivåmåler tar hensyn til hørselens frekvensavhengighet.

Verdier for lydnivå angis vanligvis i db (A), hvor (A) viser til den internasjonalt standardiserte A-veiekurven.

Fig. 2 viser A-veiekurven i forhold til tonene fra et piano. Det menneskelige øre er vesentlig mindre følsomt i bassområdet enn i diskantområdet, særlig ved lave lydnivåer.

 

Lyd i rom ved tale

Vanskelige lydforhold i rom er uheldig for alle. I situasjoner der normalthørende tross alt kan følge med, vil hørselshemmede i sterkere grad måtte konsentrere seg om både å høre og å følge med. Under slike forhold bruker hørselshemmede samlet sett mer energi med påfølgende mindre overskudd til andre aktiviteter.

“Dårlige rom” er ofte preget av uheldig akustikk for tale. Varierte former for støy gjør hørselsoppgaven enda vanskeligere.

Derimot preges “gode rom” av kort etterklang, god lyddistribusjon og lavt støynivå. Taletydeligheten i slike rom kommer alle til gode, ikke minst hørselshemmede.

Nødvendig akustisk regulering og støyreduserende tiltak i undervisningsrom blir av forskjellige årsaker ikke alltid gjennomført. I slike tilfeller er det desto viktigere at hørselshemmede får optimal bistand gjennom blant annet tekniske hjelpemidler.

 

Fig. 1

 

Fig. 2